– Vi må gi mer praktisk opplæring i ungdomsskolen

– Vi har ressursene, men de sitter på innbytterbenken, skriver Avigo som i en kronikk om mangelen på fagarbeidere.

Tone Vareberg, Vibeke Hasselø og Ingebjørg Schenk

Nordmenn eldes i rekordfart, i alle fall gjør snittalderen vår det. Parallelt med at flere er på vei ut av arbeidslivet, øker den delen av befolkningen som trenger hjelp og pleie. I tiden som kommer er vi nødt til å rigge om store deler av næringslivet vårt, samtidig som vi dobler norsk eksport, foruten olje og gass.

Og så vet vi da, at dersom utviklingen fortsetter som i dag, vil Norge allerede om 12-13 år, i 2035, mangle hele 90.000 fagarbeidere.

Det tar fem år å utdanne en fagarbeider, og idet eldrebølgen skyller over oss for alvor, mangler vi både fagkompetanse og hender.

Vi ønsker å takke regionnestleder i LO Agder, Dagfinn Homdal Svanøe, og gruppeleder i Agder Arbeiderparti, Gro Bråten, for deres innlegg i Lillesands-Posten sist uke. Her løfter de opp kompetanseutfordringene i regionen vår og det enorme behovet for fagarbeidere. Svanøe og Bråten peker på fylkeskommunens ansvar for å tilpasse skolene til arbeidslivets behov, og viktigheten av å dimensjonere kompetansetilbudet riktig. Det vil gjøre oss i stand til å bygge velferden videre, og kunne klare å inkludere flere i arbeidslivet, mener de to.

Hos oss i arbeids- og inkluderingsbedriften Avigo, ser vi akkurat de samme utfordringene. Og vi kjenner at det brenner under føttene våre. Skal vi klare å opprettholde det velferdssamfunnet vi lever i, har vi ingenting å miste, verken av tid eller arbeidskraft. Da må vi ha tak i alle hender og hoder. Da kan vi ikke som samfunn lenger koste på oss å sitte med den arbeidskraftreserven som i dag utgjør arbeidslivets innbytterbenk.

For sånn er det i dag. Det utdannes for få i de yrkesgruppene hvor det er mangel på arbeidskraft. Og så er det altfor, altfor mange, som ikke får en utdannelse det hele tatt. På denne innbytterbenken, hvor de heldigste bare er innom en liten stund, finner vi dem som aldri blir ropt ut, og som sitter for lenge til å klare å levere det som forventes av dem ute på banen.

Sammen må vi legge til rette for at veien ut i arbeidslivet skal bli lettest mulig også for den.

Og hvordan gjør vi det? All vår erfaring tilsier at det gjør vi best gjennom en praktisk tilnærming. Vi er sikre på, at dersom det legges til rette for mer praktisk undervisning og alternativer til teori i ungdomsskolen, vil det bety mye både for rekrutteringen til yrkesfagene og gjennomføringsgraden i videregående skole. Og ikke minst, for hver enkelt elevs motivasjon og mestringsfølelse.

I dag ser vi en tendens til at utdanningsløp blir valgt nærmest tilfeldig. Ofte basert på hva venner velger, eller hva som sies rundt middagsbordet hjemme. Fellesnevneren er at de ikke vet noe særlig om hva de går til.

For endel ungdom gir valget om høyere utdanning seg selv, men det er ikke her problemet ligger. De skal bare også være klar over at det finnes et alternativ. Og for alle dem som strever med det faglige på ungdomsskolen – det er her praksisen må inn. Hva er dette arbeidslivet som venter der ute? Hva kreves det, og hva passer for dem?  Vet de at dagens mekanikere i stor grad jobber med data? Vet de hvor godt man tjener som nyutdannet med fagbrev, og hvor gode jobbmulighetene er, sammenlignet med om man tar en bachelorgrad?

Hva skjer om vi lar yrkesfagene få skinne?

Det gleder oss å se industribedrifter som tar imot elever på bedriftsbesøk, noe vi sterkt vil oppfordre til å gjøre mer av. Vi opplever at det rettes et fokus mot rekruttering til yrkesfag, slik som «Jenter og teknologi», og at dette får medieomtale. Vi er på riktig vei når det gjelder å rekruttere flere til yrkesfag, men vi har fremdeles en vei å gå. Hvordan kan vi øke statusen til fagutdanningene – og rekrutteringen? Og hvordan snakker vi som foreldre og rådgivere om yrkesfagene, sammenlignet med høyere utdanning – fremsnakker vi disse valgene på samme måte?

Veldig mange av dem som skal bli fremtidens fagarbeidere, sitter i dag på innbytterbenken. Vår jobb er å hjelpe denne verdifulle arbeidskraftreserven ut på banen. Vi kan si at det handler om integrering, men først og fremst er det en investering – i fremtiden.

Som en arbeids- og inkluderingsbedrift, eid av kommunene, er vi en tilgjengelig ressurs for skolene i vårt lokalsamfunn. Det har aldri vært viktigere med god dialog mellom utdanningsinstitusjoner og næringsliv. Hva er det arbeidslivet trenger av kommende generasjoner? Hos Avigo vil fokuset fremover i enda større grad være på forebygging av det vi ofte omtaler som arbeidslivets utenforskap. Vår spisskompetanse er å være brobygger inn til arbeidslivet. Når LO og Arbeiderpartiet utfordrer fylkeskommunen, vil vi gjerne tilby vår kompetanse, som et koordinerende ledd mellom utdanningsinstitusjon og næringsliv.

Våre viktigste ressurser står på spill.

For Avigo,

Tone Vareberg

Vibeke Hasselø

og Ingebjørg Schenk